Takkogpris for Europris!

Elin, min forrige samboer og jeg, har lenge drømt om en ekskursjon til Europris. Uke etter uke har de nemlig sendt oss en oversikt i posten over hva de har å by på. Med begeistring har vi lest, delt, lengtet og håpet på at dagen en dag skulle komme. Dagen da håpet skulle bli oppfylt. Dagen da Yin og Yang skulle være i balanse. Dagen da Maria + Elin + Europris = sant.

Europris er nemlig ikke en spasertur unna Pilestredet Park. Slik som Rimi, Kebab Biten og La Boheme. Det ligger på steder som Elin og Maria aldri har vært før. Tilfeldigheter gjorde at valget falt på Bryn, og takket være Elins research og notater kom vi oss trygt frem og tilbake.

Med hver vår handlekurv svevet vi rundt i butikken. Og selv om både nyttige og fine varer ble handlet, var det en skatt som utmerket seg. En vekkerklokke til 49,95 (klassisk Europrisbeløp). Den lyser i 4 forskjellige farger, viser klokkeslett, ukedag, dato, temperatur og den har 5 ulike alarmlyder. Fuglekvitter, bølgesus, bekksildring, bølgesus m/måkeskrik, jungellyd. Jeg var i ekstase! Mitt beste Europriskjøp noensinne.

...trodde jeg. Etter å ha våknet til 3 ulike alarmvarianter - henholdsvis "fuglekvitter", "bølgesus" og jungellyd - hater jeg den. Jeg hater at den piper når jeg trykker på knappene, jeg hater at alarmlyden er alfor høy, jeg hater at den begynner så brått. Jeg har prøvd å dempe lyden med å legge noe over den, men det hjelper lite. Det rister nærmest i sengen. Og lydene er langt i fra naturlyder. "Bølgesusen" høres ut som radio uten frekvens og "jungellyden" høres ut som en dårlig lydsjekk. Desverre må jeg meddele at det såkalte kuppet har blitt mitt mareritt.

Så for reklamekjennere: Jeg fikk ikke mer til overs...

Maria

Bare så verden vet det, så har jeg et navn det har blitt skrevet mange sanger om. Men av alle Maria-sanger som finnes, liker jeg best denne. Jeg identifiserer meg lettest med denne nonnen det synges om i den fine musikalen Sound of music (som for alt jeg vet er basert på en true story).

She climbs a tree

And scrapes her knee

Her dress has got a tear

She waltzs on her way to mass

And whistles on the stair

And underneath her wimple

She has curlers in her hair!

I've even heard her singing in the abbey

She's always late for chappe,

But her penitence is real

She's always late for everything

Except for every meal

I hate to have to say it but I very firmly feel

Maria's not an asset to the abbey

I'd like to say a word in her behalf:

Maria makes me laugh

How do you solve a problem like maria?

How do you catch a cloud and pin it down?

How do you find a word that means Maria?

A flibbertajibbit?

A will of a whisp

a clown

Many a thing you know you'd like tell her

Many a thing she ought to understand

But how do you make her stay?

And listen to all you say

how do you keep a wave upon the sand?

Oh how do you solve a problem like Maria?

How do you hold a moon beam in your hand?

When I'm with her

I'm confused

Out of focus

And bemused

And I never know exactly where I am

Unpredictable as weather

She's as flighty as a feather

She's a darling

She's a demon

She's a lamb

She'd out pester any pest

Drive a hornet from its nest

She can throw a twirling dervish out of whirl

She is gentle

She is wild

She's a riddle

She's a child

She's a headache

She's an angel

She's a girl!!

How do you solve a problem like Maria?

How do you catch a cloud and pin it down?

How do you find a word that means Maria?

A flibbertajjibet

A will of a wisp

A clown

Many a thing you know you'd like to tell her

Many a thing she ought to understand

But how do you make her stay?

And listen to all you say

How do you keep a wave upon the sand?

Oh how do you solve a problem like maria?

How do you hold a moon beam in your hand?

Takk til verden for alle sanger. Fortsett gjerne å skriv. Jeg lar meg begeistre.

http://www.youtube.com/watch?v=3voFeMlMTtQ

Centro Creer

Først av alt må jeg takke dere som har gitt penger på vegne av Centrene Creer. Tilsammen ble det over 10 000 kr, og det er penger som kommer VELDIG godt med. Jeg valgte å gi pengene til Centrene Creer, for der ser jeg virkelig behovet, og barna der har jeg jo blitt så glad i... De fortjener det. I et land som Ecuador er det ikke lett å være fattig. Å være fattig og ha barn med fysiske eller psykiske funksjonshemninger er nesten umulig. Det er i hvert fall forferdelig vanskelig, og Centrene Creer gjør en fantastisk innsats. De setter fokus på utvikling både i hjemmet og på skolen, og hjelper barna mot å klare seg selv. De lærer relevante dagligdagse ting. Alt fra å lære å gå til å lære å stelle seg selv, og selge varer, klippe hår osv.

Siden ferieskolene har jeg jobbet på Centro Creer, som er et opplæringssenter - hovedsaklig for barn - med fysiske og psykiske funksjonshemninger. Jeg har vært assistent for en lærer i en klasse med 7 barn. Det har vært helt fantastisk å få bli kjent med dem. Lærerne som jobber på "skolen" er så flinke med barna. Selvfølgelig ikke helt norsk standard, men til å være her er det utrolig bra. De er så glad i barna, og det er så godt å se. De jobber veldig etter ordtaket "Si, tu puedes!" som betyr "klart du kan! så tilrettelegging for den enkelte er et mål, men det er jammen ikke enkelt når 7 barn skal ha tilrettelegging og hjelp på en gang.

Barna i klassen jeg jobbet i hadde svært ulike behov. Noen har Celebral Parece andre Downs syndrom, og ellers syndromer med autistiske trekk. Ikke så lett å få med seg alt på spansk, og i tilleg var det ikke alle som hadde en diagnose. Hjemme i Norge hadde uansett hvert av barna hatt en voksen/lærer alene på seg, men her er det altså en lærer på 7-10 barn. Barna er svært funksjonshemmede, og kun noen få i min klasse kunne gå selv. De fleste trengte hjelp til alt fra spising, gå på do, tegne, gå, sitte, og det sier seg selv at jeg opplevde at det var bruk for meg.

Hver mandag hadde vi musikkterapi og hver fredag gym. Dette var høydepunkt både for meg og for barna. Det var fantastisk å se hvor stimmulert barna ble av sangen og musikken. De som ellers er "hekkanunger" og ikke vil sitte i ro, men bare ødelegger, sitter stille som mus, nyter det, og blir kjempestolt når det er deres tur til å slå på rytmeinstrumentet. Gym var også helt særegent. Å se hvordan barn som til vanlig ikke kan gå, men som er veldig flinke på å bevege seg på andre måter er sterkt for meg. Rulle sidelengs f.eks, samtlige barn klarte dette. Selv den lille gutten som sitter i rullestol og ikke klarer å ha beina utstrakt. Si tu puedes! :)



Jeg fikk også se hvordan de brukte ressurser de ble tildelt. Mens jeg var der fikk en liten gutt en passelig rullestol. Det forandret hele gutten. Fra å sitte passiv i stolen og bare ødelegge for de andre. Til å kunne bevege seg alene i rullestolen og gjøre ting alene. For en mestringsfølelse han må ha! :) Og gå-stoler som var spesielt tilrettelagt slik at barna kunne lære seg å gå.

Siste dagen var trist for meg. Jeg kommer til å savne barna som har betydd så masse for meg. Spesielt min lille engel som jeg jobde spesielt tett med: Angelito.



Igjen, mange tusen takk. Pengene kommer garantert til sin rett, og jeg hadde unnet dere alle å se hvor fantastisk arbeid som allerede har blitt gjort her. Misjonsalliansen har en veldig bra måte å drive arbeid på. De jobber hele tiden for å gjøre seg uavhengige av seg selv. De arbeider for å hjelpe - i dette tilfellet Centro Creer, men også de andre prosjektene som drives - til å klare seg selv. Uten norsk pengehjelp, og uten norsk arbeidskraft. Tiden for å trekke seg ut er helt klart ikke inne, men bare det at man ikke har noen norske som arbeider på centrene/skolene, tyder på at en dag vil de klare seg selv. Enn så lenge er fungerer norske misjonærer som veiledere og motivatorer. Over alt hvor jeg har vært som voluntør kan jeg merke hvor stor pris man setter på Misjonsalliansen og arbeidsmetoden deres. Jeg har selv blitt enormt tilhenger av denne tankegangen misjonsalliansen har. Såklart er ikke de fattige evneløse, såklart mangler de ikke kreativitet, såklart kan de! de mangler som oftest bare penger, kunnskap og veiledning. Det nytter ikke å dumpe ned en pengesekk i et fattig slum-område; det nytter ikke å dumpe ned penger, klær, mat eller ting til de fattige. De blir passive av det, og denne skaden har vi sett skje i et område her. Da tar det mye lenger tid å bygge opp igjen. Man må bygge opp samfunnet, for problemet er ikke alltid mangel på ting, klær, mat og penger, men at de mangler trygghet og kunnskap på mange ulike områder. De har blitt frastjålet stolthet og blir diskriminert, de blir fortalt at de er ingenting, og at de slett ikke kan. Ut av dette får vi et av de verste områdene som Centro Creer (i sør) ligger. Her er et av de største samfunnsproblemene unge gravide jenter på 12-13 år. Her kan man ikke gå rundt i gatene etter mørkets frambrudd. Her er det ran og vold på høylys dag, og hjemmene er ikke noe bedre. Incest er så vanlig at man blir svimmel av å tenke på det, å utøve vold mot kone og barn er dagligdags. Når barna kommer på skolen uten å ha dekket noen av de grunnleggende behovene - at de hverken opplever trygghet eller har fått mat - er de sultne på oppmerksomhet og kjærlighet, men det ender med at man tar igjen med vold på noen en kan hevde seg over. Derfor er det viktig å elske barna mer enn noe annet. Så takk igjen for pengene til Creer som gjør det mulig å bety noe for barna som går der, og videre til lokalsamfunnet.

Sensations!

Eg har valgt å kalle denne posten sensations på grunn av mangel på seriøsitet, men og fordi eg vil presentere ting som ellers ikke rekker opp til blogg-materiale. Så kos eder med litt knask mens vi venter på en post om virkeligheten og hverdagen her nede i ecualand! :)

Sensasjon #1

KOMLEMIDDAG!!! 3 jenter som savner norsk mat, og som godtroende satte i gang med
komlebakst (?). Man bør kanskje forsikre seg om at grunnleggende ingredienser er å oppdrive før man setter igang. Men jeg var storfornøyd! :) (legger kanskje i kortene her at de andre to skeptiske jentene på bildet under, var utrolig lite åpne for komler som hverken hadde form eller konsistens som komlene de var blitt slikket opp etter ryggen med i 20 år. Jeg er ikke sint! bare veldig skuffa...)


Sensasjon #2

I helgen var vi i Canoa. En strandby en del timer nordover. Her "pleier" man å henge på Surf shak, en bar/resturant/brettutleie ++ og tror du ikke dette dukket opp i et surfemagasin som lå der???


En lang 6-siders repportasje om Stavanger og jærstrendene!

Fikk beskjed fra en medvoluntør at det var veldig nerdete å ta bilde av et blad. Men stakkar! han er fra oslo og der eier man vel ikke stolthet. (forståelig nok.)


Sensasjon #3

Og som om ikke det var nok!!! en times tid senere gikk vi innom noen smykkeboder -og nå kommer dagens sjokk- midt blant fan-armbånd til internasjonale fotballklubber, midt blant europeiske storlag, VIKING! Jeg skjønte ingenting, men var i ekstase! Jeg kunne desverre ikke kjøpe det (det var veldig stygt) men det var rørende og sjokkerende på en gang. And it absolutly made my day.


og nå har vi nådd fram til siste skrik fra Ecuador, fra Guayaquil, fra Montanita, fra rom 32, jejeje... bring me the goodies tenker du.. :)


Sensasjon #4

Tatuering!!

Og nå trodde du kanskje at eg va seriøs? at eg va så harry? åneiiida, her e nemlig "tatueringen" (som takk og lov forsvant etter en liten uke.)


Siden eg "alltid" har vært så glad i hester -på en måte- måtte det bli Blakken. Og dette må jo vær tidenes styggeste hest. Skjønner ikke at det var mulig å lage den SÅ stygg. Det ser jo ut som en barnetegning! Eg ska ærlig innrømme at eg va temmelig misunnelig på astrid som fikk en langt tøffere (les harry) og som kun betalte 7 kr mer...

Siste uke med ferieskoler

Denne uken jobber jeg mer eller mindre alene. Ihvertfall foreløpig. Det er ganske gøy, og byr på flere utfordringer enn normalt. :) Ingen jeg kan lene meg på, og ingen som snakker noe annet enn spanish! :) muy bien! Jeg liker veldig godt å sitte på bussene innover i den såkalte slummen. (liker egentlig ikke å kalle det slum, fordi det er så negativt ladet.) Det er så mye å se på ut vinduet, mye som skjer, og rett som det er kommer det noen brølende selgere inn på bussen: "Agua! Agua! Agua! Manzanas! Uvas! coco! mango! Dulces!" bare fantasien som setter grenser for hva man kan selge på en buss. Det vittigste var nok når en veldig overbevisende selger markedsførte en kalender, og tro det eller ei; med en PENN på kjøpet! :)


Flor de Bastión

Men når jeg sitter på bussen innover mot kirken jeg jobber i, tenker jeg ofte på myndighetene. Jeg kjører en halvtime innover i et område som ifølge myndighetene ikke eksisterer. Det bor om lag 600 000 mennesker her, men likevel fornekter myndighetene at området eksisterer. Det er ikke engang tegnet inn på kartet! Her hvor jeg liker meg så utrolig godt, og folk er så gjestfrie og vennlige, hvor man spiller fotball i gatene, og det er kioskbutikker i annethvert hus, hvor veiene ikke likner noe som helst, men hvor bussene likevel kommer seg fram -koste hva det koste vil! Det er helt sprøtt! Dette vil såklart si at det er korrupsjon og maktmenn som sitter på toppen og kan gjøre som de vil. Noen få fordeler hustomtene, og hvis de bestemmer seg for å ta tomten tilbake for å selge den på ny, kan man såklart gjøre det. Det er makt, ondskap og korrupsjon i dagliglivet.







Det er veldig fint her da. :) tross slum-stempelet. Me encanta!


En hyllest, til slutt, til ei 10 år gammel jente som er på ferieskolen. Hun er virkelig en helt! Utrlig livsglad jente som synger og smiler, og som har en enorm omsorg for lillebroren sin på 1 1/2 år. Hun passer på lillebroren sin hele dagen mens mamma er på jobb. (aner ikke hvor pappaen er...) For ei jente! Hun får virkelig ikke muligheten til å være barn lenge. Men jeg tror ikke det kunne falt henne inn å klage, selv om hun er dagmamma på heltid i en alder av 10 år.

Og heelt til slutt: igår var en varm dag. kl 5 på ettermiddagen leste man 36 grader. Så det er ikke så rart man blir sliten etter jobb når man bl.a danser og synger en halvtimes tid i steikende sol. "Hermana Maria, venga aka. Canta el canción de boogi-woogie!" huh, slitsomt liv. :) men guri så gøy!

En måneds oppdatering... mas o menos

Det var vel for mye å forvente at jeg skulle bli en aktiv blogger.. det er det vel heller ingen der ute som hadde tro på. Men ja, jeg er fremdeles i Ecuador! Og det må være et av de beste valgene jeg har tatt! Jammen er jeg heldig som får være her, og får oppleve så utrolig masse. Så nå skal jeg prøve å dele noe av det her. :)

For fire uker siden (oj, er det virkelig så lenge siden?), begynte jeg å jobbe på ferieskoler. Jeg har fått bli kjent med utrolig mange hjerteknusende barn. :) De er så herlige og gavmilde, og anderledes fra norske barn, har det slått meg. Det sier seg jo selv at de har en helt annen ballast med seg. De er veldig selvstendige, veldig lærevillige og veldig glade i å leke leker. :) en treåring her i ecuador, ville jeg ha sammenliknet med en 5-6 åring hjemme. Jeg vet ikke om det er helt bra. En skjønner jo at bo-, mat- og familieforholdene sansynligvis ikke er så optimale når barna bor i et område hvor flesteparten lever på en halv dollar til dagen. Og når vi er inne på mat og kosthold er cola og slikkepinne det mest lettvindte å gi barna som lunsj på skolen... Er det rart de sliter med konsentrasjonen??! Og det lille de har med seg, enten det er slikkepinne, cola eller halvmodne mangobiter med salt på, så deler de det gledelig med oss voluntører. Jeg har ikke tall på hvor mange halvmodne mangobiter med salt på jeg har presset ned halsen min, det vrenger seg i tarmene ved tanken...
Jeg har rukket fire ulike ferieskoler. På den første fungerte jeg som assistent i en klasse, den andre følte vi oss litt til pynt, men også her assistenter, og på den siste har jeg vært engelsklærer. På den ferieskolen hvor vi følte oss til pynt,var vi i en kirke. Her hadde de lagt opp et opplegg, og hadde i grunnen nok ledere. Derfor ble vi sittende som gringos (utlendinger) på fint besøk. Vi ble forresten bedt om å ha en sang og en lek for de 100 barna. Den ordna vi lett.

quien creó todos los flores, los flores, los flores
quien creó todos los flores? si, Dios de cielo...
(hvem har skapt alle blomstene)

å? sier du at det ikke passte med melodien? vel... ecuadorianere flest er tonedøve. Og de kunne ikke brydd seg mindre om en strofe har for mange ord i forhold til melodi. Og de "synger" av full hals! :)
Den siste halvannen uken har jeg som sagt jobbet som engelsklærer... det er den hittil største utfordringen. Jeg hadde ingen peilig på hvordan jeg skulle lære fra meg. Og med et nivå som varierte stort, og aldersforskjell likeså ,ble det mye sang, lek og prat. :) head, shoulders, knees and toes, var en schlager! Jeg har funnet ut at uansett om oppgavene mine ofte er litt over det jeg kan klare (oftest m.h.t språkbarriæren..), må jeg fokusere mest på det som er viktigst. Nemlig å elske dem slik Jesus gjør.

Jeg er offisielt ferdig med spanskkurset! hurra! :) det var en sann glede, men merker at spansken skranter fælt. Som en del av eksamineringen måtte man holde foredrag... om hva spør du? om stavanger, såklart! que tiene todo!

bursdagsfeiring!

meg og elisabeth etter karnevalsfeiring på en av ferieskolene

Utenom jobb har det også skjedd enormt mye. Alt fra bursdagsfeiring til valentinsfeiring, til karnevalsfeiring (som består i å kaste vann, maling og skum på hverandre), mye feiringer her... og jeg har til og med vært i jungelen!! wooow, tenker du kanskje...men ingenting minnet om jungelboken. Ikke et dyr å se...

Jungelen slik vi kjenner den

er det rart vi ble skuffet?

akkurat nå sitter jeg i sofaen med antydning til lyserosa rygg.. Vi har vært på strandtur i helgen. Og jeg.....hold dere fast.....har prøvd å surfe! :) amazing. Jeg var helt elendig, men jeg syntes det var ufattelig gøy. Og her er et skrytebilde!

update allerede!!!

ja, nå har jeg prøvd å skrive blogg i snart en uke... det kreves mot, guts og inspirasjon. Jeg vet ikke om jeg har noen av delene ikveld, men jeg prøver.
Planen var egentlig å skrive om Ecuador og de "herlige" offentlige systemene. Men jeg makter ikke. Vil dere lese om det, henviser jeg til en medvoluntør, som beskrev de to dagene vi dro rundt på kontorer, ganske så bra. (Jeg og ei til, slet enda litt mer enn resten, så pluss på litt kontorer og kjøreturer) www.erling.org
Men her e me håpefulle på vei te kontor nr to...


Mye skjer på to uker.. det må jeg si. Det mest interessante som har skjedd er at vi har fått se på prosjektene misjonsalliansen driver her. Og det er ikke lite... jeg ble veldig overasket over mikrokredittprosjektet "D Miro". De låner ut små lån til veldig fattige (ikke bare middelklassen som de fleste som driver såkalt mikrokredittlån gjør) som ønsker å starte en form for bedrift. Vi fikk hilse på, og høre historien til, to som drev butikk, og en som snekra likkister. jepp, du leste riktig. Det var visst rimelig godt marked for det også. :-S den ene gutten lagde et utrolig amazing mønster vha en skosåle og litt oljeblanding, så nå vet dere hvor jeg vil ha kista mi fra... :)


Ellers jobber jeg fremdeles iherdig med spansken. Tre timer undervisning til dagen. Men jeg har ei fantastisk lærer, så jeg har det veldig gøy i timene. :) Hurra for Senjora Liz.

Ellers hadde jeg en særdeles opptur middagsmessig igår. KJØTT til middag! Jeg setter om mulig mer pris på det nå som det ikke lenger er hverdagskost. Og siden kokken på matgruppa vår hadde slått på stortromma (hun kalte det å samle rester...) flesket vi oss med røykte koteletter, gratinerte blomkål, villris, og masse grønnsaker med soyaolje (?). Oh happy day! Idag står scampi for tur, så vi får ta en oppdatering på det neste gang. :) Men en særdeles nedtur jeg hadde matmessig for en uke siden var en såkalt Shawarma. No way at det var en kebab. Det var SURKÅL++ pakket inn i pitabrød. Nei, takka meg te norsk kebab på Lagårdsveien.... :)

shawarma??

Helt til slutt si hallo til bursdagsbarnet Gretemor, for en uke siden (...og stine, kristina og meg.)