Først av alt må jeg takke dere som har gitt penger på vegne av Centrene Creer. Tilsammen ble det over 10 000 kr, og det er penger som kommer VELDIG godt med. Jeg valgte å gi pengene til Centrene Creer, for der ser jeg virkelig behovet, og barna der har jeg jo blitt så glad i... De fortjener det. I et land som Ecuador er det ikke lett å være fattig. Å være fattig og ha barn med fysiske eller psykiske funksjonshemninger er nesten umulig. Det er i hvert fall forferdelig vanskelig, og Centrene Creer gjør en fantastisk innsats. De setter fokus på utvikling både i hjemmet og på skolen, og hjelper barna mot å klare seg selv. De lærer relevante dagligdagse ting. Alt fra å lære å gå til å lære å stelle seg selv, og selge varer, klippe hår osv.
Siden ferieskolene har jeg jobbet på Centro Creer, som er et opplæringssenter - hovedsaklig for barn - med fysiske og psykiske funksjonshemninger. Jeg har vært assistent for en lærer i en klasse med 7 barn. Det har vært helt fantastisk å få bli kjent med dem. Lærerne som jobber på "skolen" er så flinke med barna. Selvfølgelig ikke helt norsk standard, men til å være her er det utrolig bra. De er så glad i barna, og det er så godt å se. De jobber veldig etter ordtaket "Si, tu puedes!" som betyr "klart du kan! så tilrettelegging for den enkelte er et mål, men det er jammen ikke enkelt når 7 barn skal ha tilrettelegging og hjelp på en gang.
Barna i klassen jeg jobbet i hadde svært ulike behov. Noen har Celebral Parece andre Downs syndrom, og ellers syndromer med autistiske trekk. Ikke så lett å få med seg alt på spansk, og i tilleg var det ikke alle som hadde en diagnose. Hjemme i Norge hadde uansett hvert av barna hatt en voksen/lærer alene på seg, men her er det altså en lærer på 7-10 barn. Barna er svært funksjonshemmede, og kun noen få i min klasse kunne gå selv. De fleste trengte hjelp til alt fra spising, gå på do, tegne, gå, sitte, og det sier seg selv at jeg opplevde at det var bruk for meg.
Hver mandag hadde vi musikkterapi og hver fredag gym. Dette var høydepunkt både for meg og for barna. Det var fantastisk å se hvor stimmulert barna ble av sangen og musikken. De som ellers er "hekkanunger" og ikke vil sitte i ro, men bare ødelegger, sitter stille som mus, nyter det, og blir kjempestolt når det er deres tur til å slå på rytmeinstrumentet. Gym var også helt særegent. Å se hvordan barn som til vanlig ikke kan gå, men som er veldig flinke på å bevege seg på andre måter er sterkt for meg. Rulle sidelengs f.eks, samtlige barn klarte dette. Selv den lille gutten som sitter i rullestol og ikke klarer å ha beina utstrakt. Si tu puedes! :)
Jeg fikk også se hvordan de brukte ressurser de ble tildelt. Mens jeg var der fikk en liten gutt en passelig rullestol. Det forandret hele gutten. Fra å sitte passiv i stolen og bare ødelegge for de andre. Til å kunne bevege seg alene i rullestolen og gjøre ting alene. For en mestringsfølelse han må ha! :) Og gå-stoler som var spesielt tilrettelagt slik at barna kunne lære seg å gå.
Siste dagen var trist for meg. Jeg kommer til å savne barna som har betydd så masse for meg. Spesielt min lille engel som jeg jobde spesielt tett med: Angelito.
Igjen, mange tusen takk. Pengene kommer garantert til sin rett, og jeg hadde unnet dere alle å se hvor fantastisk arbeid som allerede har blitt gjort her. Misjonsalliansen har en veldig bra måte å drive arbeid på. De jobber hele tiden for å gjøre seg uavhengige av seg selv. De arbeider for å hjelpe - i dette tilfellet Centro Creer, men også de andre prosjektene som drives - til å klare seg selv. Uten norsk pengehjelp, og uten norsk arbeidskraft. Tiden for å trekke seg ut er helt klart ikke inne, men bare det at man ikke har noen norske som arbeider på centrene/skolene, tyder på at en dag vil de klare seg selv. Enn så lenge er fungerer norske misjonærer som veiledere og motivatorer. Over alt hvor jeg har vært som voluntør kan jeg merke hvor stor pris man setter på Misjonsalliansen og arbeidsmetoden deres. Jeg har selv blitt enormt tilhenger av denne tankegangen misjonsalliansen har. Såklart er ikke de fattige evneløse, såklart mangler de ikke kreativitet, såklart kan de! de mangler som oftest bare penger, kunnskap og veiledning. Det nytter ikke å dumpe ned en pengesekk i et fattig slum-område; det nytter ikke å dumpe ned penger, klær, mat eller ting til de fattige. De blir passive av det, og denne skaden har vi sett skje i et område her. Da tar det mye lenger tid å bygge opp igjen. Man må bygge opp samfunnet, for problemet er ikke alltid mangel på ting, klær, mat og penger, men at de mangler trygghet og kunnskap på mange ulike områder. De har blitt frastjålet stolthet og blir diskriminert, de blir fortalt at de er ingenting, og at de slett ikke kan. Ut av dette får vi et av de verste områdene som Centro Creer (i sør) ligger. Her er et av de største samfunnsproblemene unge gravide jenter på 12-13 år. Her kan man ikke gå rundt i gatene etter mørkets frambrudd. Her er det ran og vold på høylys dag, og hjemmene er ikke noe bedre. Incest er så vanlig at man blir svimmel av å tenke på det, å utøve vold mot kone og barn er dagligdags. Når barna kommer på skolen uten å ha dekket noen av de grunnleggende behovene - at de hverken opplever trygghet eller har fått mat - er de sultne på oppmerksomhet og kjærlighet, men det ender med at man tar igjen med vold på noen en kan hevde seg over. Derfor er det viktig å elske barna mer enn noe annet. Så takk igjen for pengene til Creer som gjør det mulig å bety noe for barna som går der, og videre til lokalsamfunnet.
